Milepæl

Jeg er i forkant litt usikker på om dette blir selvskryt eller inspirasjon. Planen er ihvertfall at det skal være det sistnevnte.

Litt bakgrunn først. I januar 2016 fikk jeg meg en sånn der FitBit. En av tingene jeg kan gjøre der er å logge vekten og sette meg et mål. Det første vektmålet jeg registrerte var 89.0 kg, men hva skulle målet være? Jeg bestemte meg for 80.0 kg siden det var et sånt rundt og fint tall, av typen jubileum, og det falt innenfor det jeg bør ha for at ikke BMI-fantastene skal peke på meg.

Siden da har det gått både ned og opp igjen, først og fremst fordi jeg ikke har vært tydelig og tro mot målet, og ei heller hatt en plan for å klare det. Etter sommerferien 2018 var jeg tilbake på 88,1 kg. Her var det behov for større innsats!
Siden da har fokuset vært klart: FitBit-målet på 80.0 kg skal klares. Denne gangen med utgangspunkt i en kort og konsis plan: Mer trim, mindre mat.

Torsdag skjedde det - vekten stoppet nøyaktig på den magiske grensen, 80.0. Halleluja!

Tid for å hente frem slim-fit skjorten

Tenkte jeg skulle dele litt om hvordan dette har gått til, med den noe provoserende undertittelen "Det er ikke så mye som skal til".

Det har ikke vært noe Grete Rhoede, Fedon Lindberg (hva driver egentlig han med om dagen?) eller Kvinneguiden involvert. Ikke en gang Noro-viruset kom i hus for å få litt fortgang i sakene.

Jeg har prøvd ut følgende tiltak:

1. Kutt snop, chips, brus osv. 

Disse har lagt uvanlig lenge

Enkleste måten å gjøre dette på er å ikke kjøpe noe av det. Deretter må du finne alternativer. For det kommer tidspunkt der suget melder seg, og du må jo få unne seg noe kos til tv-stunden.

En kopp te med honning, noe frukt druknet i kesam (er usikker på hvor sunt det egentlig er) eller en håndfull nøtter har fungert fint for meg.
Å se mindre på tv hjelper også godt på. Leser man en bok er det mye mer upraktisk å stappe hånden ned i en skål med ostepop.

Du trenger likevel ikke bli helt avholds. Er du i bursdagsselskap skal du ikke sitte og stirre surt på snopeskålen eller spørre vertskapet om de kan finne en avokado og dele den i to for deg. Kos deg. Du utsetter bare prosessen en dag eller to. Du har det ikke travelt.

2. Mosjon. 

Du trenger ikke betale 900 kroner i måneden for et supermedlemskap på treningsstudio. Med mindre du synes treningsstudio er skikkelig digg da. Det synes ikke jeg.

Ta deg en 30 minutters rusletur i nabolaget. Spankuler litt med hendene på ryggen, hør på musikk eller podcast, og øk tempoet etter hvert. Ta litt lengre turer når tiden og været tilsier det. Slå deg sammen med noen andre. Selv er jeg så heldig å ha flere trivelige kolleger som samles til korte eller lange turer en gang i uken. Da har du godt selskap i tillegg til god mosjon.
Du trenger ikke løpe. Det holder i massevis å gå.

Jeg har også veteran-fotball å slå meg løs med når det passer. En herlig miks av morro, god stemning og blodig alvor. Eldstemann på laget er en keeper på 75 år, og han kunne fint gjort en habil jobb i mål for herrelandslaget i håndball-VM. Så helseeffekten er veldokumentert.

Rosa er en positiv farge å ha
 når det skal svettes litt

Du har kanskje også et familieliv å forholde deg til, og det er heller ikke nødvendig å tvinge seg ut i høststormen og risikere å bli overkjørt av naboens trampoline. Da holder du deg hjemme, ruller ut en matte eller et liggeunderlag, og finner seg et lite sett med enkle og korte øvelser. Trenger ikke en gang tilleggsutstyr.

På YouTube finnes det treningsvideoer for alle og enhver. Selv har jeg holdt meg til disse:

7-Minute Workout
Dette treningsprogrammet går igjen flere steder. Det er et 7-minutters program, med 14 øvelser på 30 sekunder hver (du får en bitteliten pause mellom hver). Øvelsene er tydelig demonstrert av en sprek og taus kar, med inspirerende musikk, og du slipper å passe tiden selv. Når du har kommet litt i siget klarer du fint å kjøre to runder med dette.

5-Minute Workout That Replaces High-Intensity Cardio
Planke er bra trening. Den beste, er det noen som påstår. Det er enkelt, men mye hardere enn man skulle tro. Her demonstreres noen plankeøvelser satt sammen til et program, og også her får du hjelp med tiden. Pausene mellom hver øvelse blir fort litt lang, så når du har fått kontroll på øvelsene kan du sette ditt eget tempo.

8 minute abs with Jamie Alderton
Den siste jeg har prøvd er en 8-minutters magetrening. Her er det ikke innlagte pauser, men etter hvert som tiden går tar det tid litt å få snudd denne gamle kroppen rundt, og da kommer det tilfeldigvis en bitteliten kunstpause.
Instruktøren er i overkant veltrent og energisk, og det sier jo sitt når han påstår at planke-seksjonen er en fin anledning til å hvile.

3. Mindre porsjoner.

Her har det også vært mye å hente. Du kjenner du er mett, men det ligger to pizzastykker igjen, eller akkurat nok kjøtt til å rulle seg en ny taco. Og etterpå er du så mett at det gjør vondt og du kjenner huden rundt magen strammer som et trommeskinn. Det kan jo ikke være bra, og det er det selvsagt ikke.

Spesielt lunch på jobb har vært en utfordring for meg. Vi betaler en fast sum i måneden og deretter er det bare å spise og drikke hva du er god for. Jeg har alltid hatt innstillingen når det kommer til buffet at her skal det etes så jeg får valuta for pengene. Problemet er bare at valutaen ligger seg rundt magen. Så lunchporsjonene er redusert og Joakim spiser gladelig middagsrester til kvelds.

Kostholdet ellers er som før. Det blir fortsatt servert pasta, ris, potet og lignende overtramp.

4. Annen kos. 

Var mye kos i julen

Den siste tingen som virkelig hjalp meg over målstreken var også den tyngste å gi slipp på.

En viktig del av fredag- og lørdagskosen har vært å koble av med 2 eller 3 øl, i alle de ulike varianter man får tak i nå.
I januar har jeg holdt meg unna (med unntak av èn fest) og det gjorde merkbar forskjell. Det ligger noen kCal oppi de boksene, gitt.

Skal jeg ha meg en koseøl nå skal jeg jaggu gjøre meg fortjent til det først. Havner jeg på byn eller fest, så vet jeg at det sannsynligvis ender med opp noen timers høy intensitet på dansegulvet, så der er trimmen inkludert i begivenheten.


Så der har vi det altså. Nøkkelen til suksess. Men bare fordi målet er nådd er jobben langt fra gjort. Dette regimet må fastholdes, ellers er det bare å donere slim-fit skjorten til Fretex om noen måneder.

Til de som nå måtte føle seg inspirert: Lykke til. Jeg blir gjerne med på tur om du ønsker selskap.

Hår

Gjennom livet har man mange milepæler. Alt fra de første stegene, første skoledag, første kyss, første bil osv. Det som kjennetegner disse milepælene er at man vil nå dem fortest mulig.
Men ikke alle milepæler er slik. Noen milepæler er av typen som sier "Herfra går det bare nedover". Slik som denne: "Første nesehårfjerner"

Jeg hadde håpet at jeg kunne unngå det frem til jeg var minst 60, til nøds 50. Men nå, like før 40, og alt hva det måtte føre med seg av livskriser, får jeg slengt denne milepælen i fanget.

Joda, det er hår der

Spesielt bittert er det ettersom jeg aldri har vært særlig hårete av meg. På barneskolen var det for eksempel et kappløp om å få hår et visst sted så fort som mulig. Og mens den ene busken etter den andre vokste frem stod jeg der like glatt som dagen jeg ble født. At jeg hadde begynt et år for tidlig på skolen var ikke noe som ble tatt med i evalueringen blant de andre guttene når det skulle diskuteres spennende hårvekster.
Det snakkes jo også om "Ekte menn med hår på brystet", eller noe i den duren. Heller ikke der har jeg hatt særlig mye å by på. Det er noe som skal forestille hår der, men langtifra like mye som man finner hos f.eks kvinnelige russiske idrettsutøvere.

Så hår har aldri helt vært min greie. Frem til nå. Så da ble det til at jeg måtte kjøpe denne NoseTrimmer Series 1000 fra Phillips (ikke sponset produkt).
Den har lagt og godgjort seg i en måneds tid nå, kanskje i håp om at kroppen selv skulle skjønne alvoret og be alle disse hårene om å pent og rolig trekke seg tilbake. Så har ikke skjedd og med høytiden rundt hjørnet er det på tide å ta grep. Jeg har tross alt ingen ambisjoner om å ta opp kampen mot verdensrekordholderen:

Utrolig hva man kan oppnå i livet så lenge man er målbevisst

Så da var det bare å sette av fredagskvelden til litt kvalitetstid med Phillipsen

Hvis noen ville bruke disse bildene i eventuelle reklamekampanjer for nesehårklipper så trenger det ikke nødvendigvis koste all verden.

Så var det altså gjort - og for en følelse! Jeg kan atter høre fuglene synge og kjenne duften av blomster. Håper bare det er 40 år til jeg trenger å gjøre det igjen.

Bloggemotivasjon

Frem til innlegget nå nylig har det gått lang tid siden det har blitt blogget om noe som helst.
Det var faktisk noen som etterlyste nye innlegg, og det var jo godt å føle seg ønsket i blogg-verdenen, men steget opp til de berømte bloggerne - de som betyr noe i samfunnet - føltes så uendelig stort og dermed døde motivasjonen.
Så kom det som sagt et snev av motivasjon, et øye mot Vixen Blog-Awards og den røde løper. Invitasjon til Skal Vi Danse. Den verste bloggingen burde vel ha avtatt nå, og det burde være muligheter å klatre på topplistene. Innlegget ble skrevet, finpusset og postet. Etterpå skulle jeg se hvordan innlegget lå an i blogg-sfæren (som jeg tror det heter). Slik så det ut:

Hvilket innlegg ville ni av ti tannleger ha valgt? Eller forskalingssnekkere for den saks skyld?

Den noe lett antrukne bloggeren listet over meg har bloggen Marte Johannessen.
Her kan hun bl.a komme med tips om valg av skjørt og BH, og akkurat der er det jo svært lite jeg kan stille opp med, men om noen trenger tips om joggebukser og bokser-shorts kan jeg alltids komme med innspill. Selv om jeg knapt vet forskjell på Benny Borg og Bjørn Borg.

En liten blogge-hund har hun selvsagt også, en slik som passer i håndvesken. Selv har jeg katt og gymbag.

Det er tydelig at det er kropp og mote som er veien å gå. Spørsmålet er jo om jeg er klar for å ta det steget, og ikke minst om verden er klar for min kropp og min mote. Som en noe usympatisk (og oppdiktet) rallyfører en gang sa: "Time will show"

Når blir man egentlig for gammel til noe?

Etter hvert som årene går er det mange som ofte stiller seg spørsmålet: "Er jeg ikke egentlig for gammel for dette?"
Så som en ny serie i bloggen introduseres herved: "Er jeg ikke egentlig for gammel for dette"

Dagens tema: Techno-party
Anledningen for dagens tema var en helg i Brussel med gode kolleger. På kvelden var det middag i det berømte Atomium-bygget.

Et lite stykke opp i høyden for å spise

Nå hadde det seg slik at akkurat denne kvelden var hele plassen rundt gjort om til en gigantisk techno-fest, kalt City Parade, som vi måtte vandre gjennom. Her var det god trøkk i bassen og elektrisk stemning overalt, og spesielt hos de som hadde rigget seg til på toppen av lastebiler.

Dansing på lastebil - noe for meg?

Det nappet godt i en gammel dansefot, men fokuset måtte enn så lenge være på grillet purre, grytet kalkun og den sedvanlige belgisk vaffelen. Så snart den siste vaffelbiten hadde forlatt tallerkenen tok det ikke lang tid før ett stk bergenser med urolige ben var klar til å forlate bygget. Da var det bare til å finne sine plass på plenen, i tilstrekkelig avstand til de 3 meter høye høytalerene, og la seg rive med av rytmene.

Er det kan hende DJ Disco Dasco som spiller der oppe?

Det var tydeligvis også en trend blant de mannlige deltagerne å hoppe rundt i bar overkropp. Det så derimot ikke ut til å være noe kleshenger tilgjengelig for skjorte og dressjakke, så dermed valgte jeg å beholde det på.
Dessverre ble det bare en kortvarig opptreden ettersom det var en buss som måtte rekkes, men 20 minutter med dunkende bass og god stemning var absolutt en skikkelig topp tre opplevelse!

Så, er jeg for gammel for techno-fest i en park?
I bar overkropp, kanskje, men generelt sett: Ikke f**n!!
Så om noen kjenner til en techno-fest på en plen et sted, med takhøyde for nesten 40 år gamle gubber, er det bare til å ta kontakt. Jeg vil dog gjøre oppmerksom på at jeg vil trenge cirka en uke på å komme til hektene igjen, men regner med det vil være verdt det.

Jeg har inntrykk av at bloggere vanligvis vil ha debatt i diskusjonsfeltet. I dette tilfellet er det ikke rom for debatt, bare for folk som er enige med meg!

Dette er ikke en bakeblogg

Jeg har i lang tid fundert på hvilken retning bloggen skal ta. Hva skal det gjennomgående temaet være? Den gode gamle røde tråden vi alle kjenner fra ungdomsskolen?

Noen lager seg matblogg, gjerne spesialisert innenfor baking. Bloggen My Little Kitchen er et utmerket eksempel på det. Der lages det flotte bakerverk som blant annet disse delikate Oreo Cupcakesene

Jeg har fått innspill på at jeg burde hive meg på cupcakes-bølgen. Det er mye berømmelse å hente der. På denne bloggen lages tilsvarende cupcakes på denne måten:

Heldigvis skal det være mer enn nok sukker og andre søtstoffer i dette greiene til at ungene som spiser det får nøyaktig den samme gledesrusen varianten over ville gitt.

Et annet litt kjipt element med å ha en matblogg er all oppvasken som følger med.

Jobber din mor her?

Jeg har aldri sett det har vært skrevet noe om det i noen av bloggene. Mulig det står en stakkarslig kar i kulissene med oppvaskbørsten klar. Kanskje en oppvask-blogg kunne vært min greie?

Jeg kaster meg inn i merkeklær-debatten

Blogging er i skuddet som aldri før, og bloggere er som vanlig med på å forme samfunnet og skape viktig debatt. Jeg er som alltid litt for sent ute til å havne i rampelyset selv, men tenkte at jeg skulle være litt kollegial og støtte en annen medblogger i hardt vær.

Dette gjelder Rannveig Heitmann som nå får så ørene flagrer (med mindre de er operert, da er de nok ikke så bevegelige de heller) bare fordi hun har sagt at barn må gå med merkeklær.
Selvfølgelig må de det! Det er jo attpåtil barnehagen og skolen som har sagt at det skal være sånn: "Husk å merkeklær". (Da regner jeg med de bare har glemt ordet bruke). Her kan dere f.eks se merkeklærene til Mirabell og Joakim.

Uten merkeklær blir det anarki – og da sitter vi der til slutt uten hverken konge eller konfekt.

Jeg kom forresten over noen av merkeklærene til denne medbloggeren, og det viser seg at hun er meget merkebevisst faktisk. Så her har vi alle noe å lære.

Fortsatt blogger

Hva skjer på bloggen? Har fått flere spørsmål om dette. Ihvertfall to.
Og jeg skal ikke legge skjul på at det har skjedd svært lite i blogguniverset mitt den siste tiden.

Har jeg fått bloggblokk? Skjer det ingenting som er verdt å skrive om? De som har lest litt blogger rundt omkring vet at det å ikke ha noe å skrive om slettes ikke er noen bremsekloss i forhold til det å skrive blogg.

Nei, dette har med prioriteringer å gjøre. Jeg var jo ganske ambisiøs her i starten, men den siste tiden har jeg innsett at det finnes ting som er viktigere enn drømmen om å komme på frokost-tv og bli invitert med på Charterfeber.

Drømmen

For å være helt konkret så har jeg nå valgt å prioritere:
Grand Theft Auto V (eller 5 om du vil)

Er det et ledig øyeblikk i hverdagen så går turen sporenstreks til den fiktive byen Los Santos for litt råning, raning, fanteri og kanskje til og med et slag med tennis. Dessuten kan man leve et bloggerliv også inni spillet. Det er flust av alternativer til dagens antrekk, og man kan attpåtil gå til frisøren og få mer hår. Perfekt for alle som er opptatt av sånt.

Hvorfor sitter jeg ikke og spiller nå da? Vel, det er lørdag og tv'en er okkupert av TV2s superprogram Skal Vi Danse. Ingen bloggere er med der. Foreløpig. Men gi det noen sesonger til så dukker de nok opp der også. Stiller gjerne opp jeg. Spesielt det med å vise hvilket nummer publikum må stemme tror jeg hadde kledd meg.

Ring 555 555 555 3

De har forresten dansing i GTA 5 også.

Så dette er ikke slutten på bloggingen. Bare en aldri så liten nedprioritering. Statistikken sier at jeg er kommet halvveis, så da er det nok ikke lenge til bloggingen øker i intensitet.
Og som det heter så fint - vi blogges plutselig igjen.