Shoppingtvang

Det å være både gjerrig og motebevisstløs kan gjøre det vanskelig å fornye garderoben. Jeg kan gå inn i en butikk og tenke "Se det var jo en fin t-skjorte", men etter et par sekunder slår det meg: "T-skjorte? Jammen det har jeg jo fra før". Og så var den shoppingturen over.

Hvorfor det er flere enn to t-skjorter her er egentlig et mysterium for meg

Men så hender det jo at klærne til slutt går i oppløsning eller, som nå, at midjemål ved kjøp ikke stemmer overrens med det nå litt mer innsnevrede midjemålet. To alternativer finnes jo.
1: Spis mer ostepop og voks inn i den eksisterende buksen
2: Kokevask, 90 grader og se om det ikke blir en ordning.

Å løfte ut buksen og knipse ned mot det aller helligste får meg til å føle meg som en litt sånn middels skitten politiker

Når tyngdekraften vinner. Kan også være mote har jeg sett.

Eller så må man rett og slett kjøpe seg en bukse som passer.

Og da må jeg et øyeblikk inn i gammalmanns-modus:

Før så var en dongeribukse en dongeribukse (eller så var det en Levis). Men nå har de jo alle slags varianter. Og måten de varierer på er ved å forhåndsslite buksene. Sånn at du kan få kjøpe deg en bukse som ser ut som den har vært brukt i 5 år allerede, av en kar som kryper mye rundt på knærne. Du får til og med bukser med hull i! Aff aff aff. Jeg mistenker at det er fordi ungdommen no til dags er så late at de må ha bukser som får det til å se ut som at de faktisk er i aktivitet og ikke bare sitter på ræven hele dagen (tror ikke man får bukser som er ferdig slitt i ræven. Av nettopp den grunnen)

Denne koster smålige 600 kroner hos Jack And Jones

Den gamle mannen går og legger seg nedpå litt igjen.

Men jeg klarte altså å finne meg en bukse til slutt, veldig lite slitt, med hull til begge bena og lommer både foran og bak.

Nye klær forutsetter selvsagt også litt posering når man driver med blogg.
Jeg har sett på tv at alle som har ny bukse er veldig alvorlige. Kanskje litt sinte til og med. "Ja, eg har fått ny bukse! Ka faan bryr det deg då? Ska du ha bank eller?"

Neste bukse kan forventes innkjøpt tidligst om 4 år.

Hyttetur

Hytten er en del av den norske folkesjelen. Et sted man kan dra for å koble av etter en strevsom uke på jobb,og kjenne naturen tett på kroppen.
Det er også et sted fem glade bergensgutter kan låne fra den enes foreldre for å reise tilbake i tid og ha en helg med god mat, syndig drikke og tøysete humør.

Siden vennene mine er litt skeptisk til dette med internett (man skulle tro de var 70 år gammel) og fri flyt av informasjon, har jeg valgt å anonymisere de. Jeg reiste da altså med John, Axel, Råni og Sigbjarne. Gutter i sin beste alder. Småbarnsforeldre med hus, stasjonsvogn og salt i grøten. Klar for en helg uten nattevåk og bleieskift. Forhåpentligvis.

Nei takk, hold meg unna det der Internettet

Da vi ankom hytten i syv tiden på fredagen var stemningen elektrisk og ambisjonsnivået på topp. Lang reise med høy utetemperatur gjorde at det bare var lunken øl å få, men det la ingen demper på humøret. Det ble hamburger forvarmet på engangsgrill til middag og guttene koste seg med både rødvin og konjakk. Det førte selvsagt til dype og seriøse samtaler langt inn i natten.

Helt rolig kosepils

"Filoschofi sa du?"

Vi hadde store ambisjoner for den følgende lørdagen. Fjell skulle bestiges. En ny fest skulle holdes.
Dessverre måtte gjengen innse at både evnen og viljen hadde forlatt oss.
Vi ble likevel lokket/lurt med på dugnad og gjorde en god figur der. Kjekt å jobbe med folk som er såpass gamle at de refererer til deg som ungdom.

Arbeidskarer

Utover dagen ble det opptil flere små middagslurer på reisefølget, og etter en altfor kraftig fajitas-middag ble det en bedagelig stemning utover kvelden og tidlig i seng på sletne småbarnsforeldre som tidligere kunne feste til solen står opp.

Fortsatt plass til mer på lefsen

Friske og uthvilte på søndagen måtte vi selvsagt avslutte med stil og en skikkelig voksen frokost. Her ble det disket opp med eggerøre, speilegg, bacon og bananpannekaker. Siden ingen av de andre deltakerne driver med noe blogging der de kunne ha skrytt meg opp i skyene for en fantastisk innsats så får jeg heller gjøre det selv. Hyllesten fra resten av gjengen var rørende.

Nam, dette legger seg i blodårene ja

Pannekakerøren derimot skal jeg ikke ta helt fullstendig æren for. Litt på grensen til creepy kanskje, men husfaren har vært inne på bloggen til en 16 år gammel jente og funnet inspirasjon. My Little Kitchen heter den, og om du ikke trenger å tenke så mye på vekten er det mye å hive seg over der.

Apropos vekt så lar jeg helgen synke og fordøye litt mer før jeg tar noe mer kontroll på den.

Summa summarum, som de kule guttene sier, så var det en trivelig helg i meget godt selskap. Med en gjeng som skal kose seg enda litt mer med Heyerdahls konjakk og Captain Morgans læskedrikk så snart ungene vokser til og det går an å ta med seg ørlitegranne overskudd på hyttetur.

Morgenstund

Smaker ikke akkurat gull dette her




Men så fornøyde er vi altså når vi har fått en hel natt med uforstyrret søvn.
God morgen!

Dagens hår

Det er på høy tid med litt motestoff igjen. Denne gangen er det hårmote. Eller frisyre som man gjerne også kaller det.
Jeg har nemlig kommet over en ny og spennende hårvariant som er lett å vedlikeholde, men samtidig gir mye variasjon. Jeg har valgt å kalle den: "Åfaanerdetsånnjegserut", oppkalt etter reaksjonen man gjerne får i det man passerer et speil for første gang.

Fremgangsmåten er ganske grei. Det er egentlig bare å komme seg opp av sengen om morgenen (ikke alltid nødvendig det heller) og deretter bare overse alt som har med hårpleie å gjøre.
Resultatet blir da noe som dette

"Av og til. Når jeg ser meg i speilet"

Mugshot

Denne stilen kan også fint kombineres med "Dævennåerdetpåtideåbarbereseg" looken.

I et samfunn der det viktig å spare inn tid der man kan, har jeg stor tro på at dette er veien å gå hva gjelder hår. Hvis du ser meg tråkke rundt på et kjøpesenter med det som tilsynelatende ser ut som et ustelt hår, så vil jeg herved få erklære at dette er motebevissthet på et helt annet nivå, og du er hjertelig velkommen til å ta følge i trenden.

Vektoppdatering

Det er lenge siden det er skrevet noe om vektreduksjon her på bloggen, og folk flest tenker vel at nå ligger Per'en på sofaen med ostepop og cola og sprenger stadig nye grenser på vekten.

Jeg skal innrømme at det kom en bitteliten smell i forbindelse med påsken. Det hadde sine naturlige årsaker. Jeg var jo alene hjemme, men hadde kjøpt inn snop til å forsyne en gjennomsnittlig norsk storfamilie. Så der måtte jeg spise alt sammen selv.
I tillegg invitert mor på både pinnekjøtt og raspeballer, og alle vet at det er middager som det ikke finnes små porsjoner til. Og når mor litt senere serverer kaffe, sjokolade og en stor skål med is så kan man jo ikke såre henne ved å takke nei. Ingen er så ond.

Busted!

Så etter påsken stoppet vekten på 88,2. Det var jo ikke mer enn 300 gram opp siden forrige måling. Eller litt over to små poser med ostepop (synes måleenheten ostepop er meget beskrivende. 1 ostepop = 130 gram for de som måtte lure).
Så en kjempesprekk kan man vel ikke kalle det.




Siste måling viser derimot at det har vært gjort en god innsats den siste tiden.

Den Bergenske MageIndex'en er nå på 25,6, og den kaller meg fortsatt tjukkas så det må nok jobbes videre. Mye av grunnen til den siste tids nedgang er nok denne pappapermen jeg driver på med om dagen. Det er to faktorer som spiller inn der.

For det første holder jeg meg unna kantinemat og alle dens fristelser og pestomarinerte torskefileter.

Men det andre og kanskje viktigste punktet er at jeg nå får store mengder mosjon. Lille Mirabell foretrekker å ta formiddagsluren i vogn og da er det ut på tur som gjelder. Saken er bare den at her i Nipedalen er det oppoverbakke uansett hvilken vei man går.

"Jeg gikk en tur på stien". I oppoverbakke så klart. "Koko!"

Utsikten til Mirabell blir dermed i hovedsak denne:

I anledning nedgangen tenkte jeg at jeg skulle finne frem noen plagg av typen "slim-fit" for å teste festeevnen.

Seriøs "posing" ved nybeiset bod. Ikke av meg. Men jeg kjøpte beisen.

T-skjorten har ligget såpass lenge i skapet at den kule logoen eller hva det nå var har myglet vekk.Men slim-fit'en funker ganske bra.

Neste utfordring nå er å komme seg gjennom grillsesongen med æren i behold.

Lørdagsfilmen

Siden Gullrekka var i går og det er slutt på kvalitetsprogrammer som Den Store Klassefesten og Skal Vi Danse, så er det nok mange som vil ty til film på denne lørdagskvelden.
Og her vil jeg gjerne være til hjelp. Blogging er jo tross alt folkeopplysning, og det vil jeg gjerne være med på.

De fleste bloggere ville nok gått for anbefaling av filmer som Hangover 3, Hobbiten, Les Miserables eller Iron Man 3.

 Vi tar et lite avbrekk for å komme med nok et gammelmannsinnslag:
Det er egentlig litt trist med engelske filmtitler. I min ungdom var det ikke bare barnefilmer som fikk norske titler, som f.eks Rive-Rolf. Nei, da tok man rubbel og bit. Man kunne tross alt ikke ta sjansen på å støte fra seg publikum som ikke var så stødig i engelsk. Så Iron Man skulle da fått tittelen Jernmannen, eller med litt uflaks: Strykemannen. Skulle man tatt den helt ut skulle tittelen selvsagt vært: Hjelp, jeg er laget av jern.
Takk. Tilbake til tema.

Jeg vil heller bidra med noe nytt. Eller rettere sagt gammelt. En klassiker. En type film man så om igjen og om igjen og nøt like mye hver gang (vi hadde heldigvis kjøpt ekstra slitesterke VHS kassetter).
Og hvis jeg kunne nyte den så til de grader da jeg var ung så jeg ser ingen grunn til at ikke dagens ungdom skal kunne gjøre akkurat det samme.

Dette er dessuten en type film det knapt lages noe mer av for tiden. Det er det man på den tiden kalte for Karate-Film. Jeg kjenner noen som driver med karate, og det er godt mulig de vil protestere litt på bruken av begrepet ettersom de bruker karaten sin på en helt annen måte.

Filmen jeg vil anbefale i dag heter No Retreat, No Surrender og er fra 1986. Den inneholder selveste Jean-Claude Van Damme, men denne gangen som slem karatemann.

Plottet slik jeg husker det:
Ung gutt flytter til ny by. Han får nesten ingen venner og får ikke trene karate. Så får han hjelp fra gjenfjerdet til Bruce Lee og blir trent opp til å bli veldig god i karate. Van Damme kommer til byen og banker opp de beste karatefolkene, men den unge gutten hopper inn i ringen og gir etterhvert Van Damme en skikkelig lekse med alle triksene han lærte fra døde Bruce Lee.

Her kan du se et klipp fra den siste fighten. Mange øyeblikk her som fortsatt gir meg frysninger:

• Øyeblikket vår unge helt ser sin store kjærlighet bli lugget av den slemme russeren (spilt av en forholdsvis snill belgier) og stormer inn i ringen.
• Helten er surret fast i ringen og Van Damme serverer store mengder knoke. Så roper heltens eneste venn selve tittellinjen: "No retreat, no surrender". Og da forstår vår helt at det er Go-Time og på tide å ta seg av Mr. Bad Guy en gang for alle og åpner den berømte boksen med WhopAss.
• Det store trikset. Selve KarateKid-øyeblikket. Men der Ralph Maccio slo til med et puslete saksespark, drar Kurt McKinney frem et skikkelig baklengs-salto spark. Smack!

Direkte link

Og når du har sett ferdig dette klippet og tenker "Wow, dette ser ut som en kul film!" så kan jeg glede deg med at du også finner hele filmen på YouTube (merkelig nok ikke i remastered HD). Så finn frem ostepopen og kos deg med 90 minutters klassisk action og saftige lydeffekter.

Direkte link

Det har dessverre blitt skralt med filmer på Kurt McKinney i etterkant og ikke har de laget en remake av filmen heller, noe jeg finner meget skuffende ettersom jeg synes denne filmen fullstendige kjører over Karate Kid.

Men ha en fin lørdag da!