Hår

Gjennom livet har man mange milepæler. Alt fra de første stegene, første skoledag, første kyss, første bil osv. Det som kjennetegner disse milepælene er at man vil nå dem fortest mulig.
Men ikke alle milepæler er slik. Noen milepæler er av typen som sier "Herfra går det bare nedover". Slik som denne: "Første nesehårfjerner"

Jeg hadde håpet at jeg kunne unngå det frem til jeg var minst 60, til nøds 50. Men nå, like før 40, og alt hva det måtte føre med seg av livskriser, får jeg slengt denne milepælen i fanget.

Joda, det er hår der

Spesielt bittert er det ettersom jeg aldri har vært særlig hårete av meg. På barneskolen var det for eksempel et kappløp om å få hår et visst sted så fort som mulig. Og mens den ene busken etter den andre vokste frem stod jeg der like glatt som dagen jeg ble født. At jeg hadde begynt et år for tidlig på skolen var ikke noe som ble tatt med i evalueringen blant de andre guttene når det skulle diskuteres spennende hårvekster.
Det snakkes jo også om "Ekte menn med hår på brystet", eller noe i den duren. Heller ikke der har jeg hatt særlig mye å by på. Det er noe som skal forestille hår der, men langtifra like mye som man finner hos f.eks kvinnelige russiske idrettsutøvere.

Så hår har aldri helt vært min greie. Frem til nå. Så da ble det til at jeg måtte kjøpe denne NoseTrimmer Series 1000 fra Phillips (ikke sponset produkt).
Den har lagt og godgjort seg i en måneds tid nå, kanskje i håp om at kroppen selv skulle skjønne alvoret og be alle disse hårene om å pent og rolig trekke seg tilbake. Så har ikke skjedd og med høytiden rundt hjørnet er det på tide å ta grep. Jeg har tross alt ingen ambisjoner om å ta opp kampen mot verdensrekordholderen:

Utrolig hva man kan oppnå i livet så lenge man er målbevisst

Så da var det bare å sette av fredagskvelden til litt kvalitetstid med Phillipsen

Hvis noen ville bruke disse bildene i eventuelle reklamekampanjer for nesehårklipper så trenger det ikke nødvendigvis koste all verden.

Så var det altså gjort - og for en følelse! Jeg kan atter høre fuglene synge og kjenne duften av blomster. Håper bare det er 40 år til jeg trenger å gjøre det igjen.

Bloggemotivasjon

Frem til innlegget nå nylig har det gått lang tid siden det har blitt blogget om noe som helst.
Det var faktisk noen som etterlyste nye innlegg, og det var jo godt å føle seg ønsket i blogg-verdenen, men steget opp til de berømte bloggerne - de som betyr noe i samfunnet - føltes så uendelig stort og dermed døde motivasjonen.
Så kom det som sagt et snev av motivasjon, et øye mot Vixen Blog-Awards og den røde løper. Invitasjon til Skal Vi Danse. Den verste bloggingen burde vel ha avtatt nå, og det burde være muligheter å klatre på topplistene. Innlegget ble skrevet, finpusset og postet. Etterpå skulle jeg se hvordan innlegget lå an i blogg-sfæren (som jeg tror det heter). Slik så det ut:

Hvilket innlegg ville ni av ti tannleger ha valgt? Eller forskalingssnekkere for den saks skyld?

Den noe lett antrukne bloggeren listet over meg har bloggen Marte Johannessen.
Her kan hun bl.a komme med tips om valg av skjørt og BH, og akkurat der er det jo svært lite jeg kan stille opp med, men om noen trenger tips om joggebukser og bokser-shorts kan jeg alltids komme med innspill. Selv om jeg knapt vet forskjell på Benny Borg og Bjørn Borg.

En liten blogge-hund har hun selvsagt også, en slik som passer i håndvesken. Selv har jeg katt og gymbag.

Det er tydelig at det er kropp og mote som er veien å gå. Spørsmålet er jo om jeg er klar for å ta det steget, og ikke minst om verden er klar for min kropp og min mote. Som en noe usympatisk (og oppdiktet) rallyfører en gang sa: "Time will show"

Når blir man egentlig for gammel til noe?

Etter hvert som årene går er det mange som ofte stiller seg spørsmålet: "Er jeg ikke egentlig for gammel for dette?"
Så som en ny serie i bloggen introduseres herved: "Er jeg ikke egentlig for gammel for dette"

Dagens tema: Techno-party
Anledningen for dagens tema var en helg i Brussel med gode kolleger. På kvelden var det middag i det berømte Atomium-bygget.

Et lite stykke opp i høyden for å spise

Nå hadde det seg slik at akkurat denne kvelden var hele plassen rundt gjort om til en gigantisk techno-fest, kalt City Parade, som vi måtte vandre gjennom. Her var det god trøkk i bassen og elektrisk stemning overalt, og spesielt hos de som hadde rigget seg til på toppen av lastebiler.

Dansing på lastebil - noe for meg?

Det nappet godt i en gammel dansefot, men fokuset måtte enn så lenge være på grillet purre, grytet kalkun og den sedvanlige belgisk vaffelen. Så snart den siste vaffelbiten hadde forlatt tallerkenen tok det ikke lang tid før ett stk bergenser med urolige ben var klar til å forlate bygget. Da var det bare til å finne sine plass på plenen, i tilstrekkelig avstand til de 3 meter høye høytalerene, og la seg rive med av rytmene.

Er det kan hende DJ Disco Dasco som spiller der oppe?

Det var tydeligvis også en trend blant de mannlige deltagerne å hoppe rundt i bar overkropp. Det så derimot ikke ut til å være noe kleshenger tilgjengelig for skjorte og dressjakke, så dermed valgte jeg å beholde det på.
Dessverre ble det bare en kortvarig opptreden ettersom det var en buss som måtte rekkes, men 20 minutter med dunkende bass og god stemning var absolutt en skikkelig topp tre opplevelse!

Så, er jeg for gammel for techno-fest i en park?
I bar overkropp, kanskje, men generelt sett: Ikke f**n!!
Så om noen kjenner til en techno-fest på en plen et sted, med takhøyde for nesten 40 år gamle gubber, er det bare til å ta kontakt. Jeg vil dog gjøre oppmerksom på at jeg vil trenge cirka en uke på å komme til hektene igjen, men regner med det vil være verdt det.

Jeg har inntrykk av at bloggere vanligvis vil ha debatt i diskusjonsfeltet. I dette tilfellet er det ikke rom for debatt, bare for folk som er enige med meg!